Forandring.... Er det virkelig mulig?

Den siste halvanna måneden har vært en stor omveltning for oss, både på godt og vondt.
Trollmor har hatt det verst, og jeg begynner å se hvilken arv som har grodd fast i vår familie, og viktigheten av å snu. Jeg er helt skremt av det sinnet, hatet, den evige negativiteten og det ufattelig irrasjonelle reaksjonsmønsteret som ligger der. Min mor og min datter har faktisk akkurat samme innfallsvinkel på livet, og jeg vet at jeg har hatt det selv. Det ligger der, som det mest naturlige i hele verden, sammen med en helt selvfølgelig selvoppfattelse om at man ikke er verdt en DRITT!!!

Hvor kommer det fra? Hvordan er det mulig? Og kan man snu det?

Ja, jeg tror det. Jeg må tro det! Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men midt i all denne negativiteten, har jeg funnet en styrke og urokkelig tro på at alt er mulig, at man er verdt mer enn søla til andre, man er faktisk verdt like mye som andre, og at lykke ligger i det å sette pris på det man har og den man er. Fasade er bare en fasade, og har egentlig ingen betydning. En fasade er verdiløs!

Jeg ser på livet til/med mine foreldre og jeg ser på livet med min eks. Alle var, og fremdeles er, preget av fasade, ting, et bilde av hvor bra ting var eller hvertfall skulle fremstå som - Perfekt! 
Men jeg har levd på innsiden av veggene til disse fasadene. Jeg har sett utilstrekkeligheten, jaget etter å bli likt, usikkerheten og frykten for å ikke bli godtatt eller være bra nok, ønsket om å hele tiden forbedre og forbedre. Hvordan man hele tiden gjør nye justeringer for å bli bedre, og i samme sekund føle at det alikevel ikke er bra nok, og deretter begynne søket og jaget etter neste endring som kan perfeksjonere denne fasaden, masken!
Å hele tiden gå rundt og føle at man ikke er bra nok, er utrolig destruktivt! Det finnes ingen ekte glede eller lykke bak slike vegger, det vet jeg, for jeg har bodd der. Og menneskene, jeg vil faktisk kalle de skadet... til og med ødelagt!!

Jeg har gjort denne oppdagelsen og jeg har tatt en del valg og gjort endringer, både fysisk og mentalt.
Og jeg har gjort noen utrolige oppdagelser... Jeg har funnet lykke! Jeg har funnet ro og trygghet, og faktisk en tilfredshet, en følelse av at det man har (og er), er bra nok!!!!
Og at det har innvirkning, har jeg fått tilbakemeldinger på.
De som kjenner meg godt og har kjent meg i årevis, har plutselig kommet og sagt "velkommen tilbake". Selv har jeg bare flirt av det, ikke tatt det så seriøst, men jeg har nå kunnet bekrefte at jeg føler meg tilbake. Men den største bekreftelsen fikk jeg i går, på jobb.
Jeg satt og hadde en meget rolig lunsj med en av mine faste lønsjere. Det var bare oss to, siden inneklemt dag = stort fravær. Og plutselig sier han at han merker en veldig stor forandring hos meg, en forvandling etter at jeg fikk mitt nye liv. Han beskrev den som nærmest dramatisk, og han kalte meg mer levende, trygg og glad. Og en ting til.... han kalte meg ekte!

Og det sier egentlig ganske mye, da dette er en mann, en jeg har jobbet sammen med daglig i 5 år, og som jeg har hatt et veldig nært (arbeidsrelatert) vennskap med helt fra begynnelsen av.

Konklusjonen på dette er nok at ja, forandring, det er virkelig mulig! Og det viktigste virkemiddelet, det sterkeste våpenet i kampen for endring, er TRO!

Men min største jobb ligger fremdeles foran meg, og det er å hjelpe trollmor igjennom den samme prosessen.
Og med meg har jeg mine sterkeste, kraftigste og viktigste våpen som noen gang har eksistert -