Snubletråder med påfølgende konsentrasjonsvansker

Nå har jeg bodd hos mamma i snart 3 mnd, og man føler virkelig at man er Singel, med stor S.
Tragisk, ja, men dog singel.

Det er noe patetisk over det å være passert 30 år, alenemamma og å bo hjemme hos foreldrene sine. Men, til mitt forsvar, meget subjektive vel og merke, så er det mindre tragisk å være 30 og hjemmeboende som jente enn som gutt!!

Men jeg har selvinnsikt og selvironi, jeg legger ikke skjul på noen ting, forteller alle hvordan ståa er, og møter faktisk overraskende mye forståelse og støtte, og det er jo fint.

Men så er jeg også veldig klar på det faktum at dette bare er en mellomstasjon, en situasjon fremprovosert av en utrolig treg mann som nekta å tro på fakta før jeg faktisk flyttet ut, selvom jeg hadde gjort ting veldig klart allerede for flere måneder siden. Han har jo innrømmet at han ikke ville tro på meg, og bare "latet" som ingenting... jaja...

Nok om det... Nå venter jeg bare på at huset skal bli solgt. Det har ligget ute noen uker nå, men det er litt tregt marked nå oppunder jul. Ikke at jeg hadde planer om at vi skulle vente så lenge, men igjen... Noen som nevnte bremsekloss???

Men, så var det snubletråden da... Jeg forstod den ikke... Selvom jeg har sett den støtt og stadig de siste månedene... Opptil flere ganger i uken...

Jeg har selvfølgelig lagt merke til den, men jeg har aldri  vurdert den som "en trussel", men der har jeg tydeligvis tatt feil. Den advarte ikke, lagde ingen lyd, den bare... var der... og så mistet jeg fotfestet... Og jeg er helt ute å kjøre, totalt uforberedt, tydelig uerfaren... Jeg klarer ikke konsentrere meg, bilder flyr igjennom hodet mitt døgnet rundt, jeg føler meg kvalm, som et følelsesmessig kaos, totalt satt ut!!

Nei, jeg er ikke forelsket... Ennå... Men jeg er på god vei, hvis det ikke snur snart!

Jeg kan ikke huske sist jeg hadde det på denne måten, men jeg vet, dessverre 100% sikkert, at jeg ikke opplevde det med nåværende X.

Det har egentlig vokst litt på meg, umerkelig, men her om dagen slo det meg totalt i bakken. Etter å ikke ha sett han på ett par uker, fra før jeg dro til syden, ble jeg totalt overfalt av en nærmest ukjent, men alikevel ufattelig sterk følelse da jeg så han igjen på mandag.

Han jobber nemlig i butikken der jeg parkerer når jeg skal på trening, siden vi har avtale om gratis parkering der, men da må vi inn hver gang og få parkeringslapp. Og veldig ofte, eller, en del ganger hvertfall, så er det han som fikser det, og så slår man av en prat, litt småflørtende, men alikevel upersonlig. Har fått inntrykk av at han er sånn mot de fleste, ref søster'n, som syns han er ekkel pga nevnte årsak. Jeg merket jo at hennes uttalelser irriterte meg, men ikke nevneverdig.

Sist jeg prata med han, kom vi innpå at jeg skulle til syden... (??) Og han ba meg ta en drink for han... Fair enough... Tror jeg... Og det var fredag eller lørdag for over 2 uker siden... Deretter kom jeg ikke tilbake før nå... Plutselig var hele stemninga annerledes... Null småflørting, bare... lettere anstrengt, kjeitete kikking? No sånt... Rart var det... Samtidig følte jeg at verden begynte å spinne... Lettere småsvimmel... *puh*

Så var jeg innom igjen i går... Jeg mener, ingen ting er vel mer logisk enn å stikke innom den butikken som ikke ligger i nærheten, men som man bare "tilfeldigvis" kjører forbi når man skal på kino og bare skal kjøpe en brus først... De har jo ikke Kiwi vegg i vegg med kinoen mener jeg....

Og i det jeg nærmer meg inngangsdøra, ser jeg han... Står sammen med en kollega ved kassa 10 meter unna, han ser meg faktisk samtidig... Og han er på vei ut, for han går mot døra, og han ser på meg hele veien... Holder blikket helt fast... Men totalt uten tegn til å hilse eller smile, noe som egentlig er vanlig, sånn generelt. Og som du sikkert skjønner, mitt blikk var like låst... Men, jeg snudde meg ikke!

Problemet nå er at det blikket ikke slipper taket i meg. Det fulgte meg i hele går kveld, i hele natt (!!) og er like ille i dag. Ikke føler jeg meg særlig bedre av å ha bestemt meg for at jeg ikke skal innom i dag. Ikke trene, det får bli i morgen! Jeg aner jo ikke når han jobber heller... Jeg vet jo ikke om han er der... Eller når...

Men det blikket.............

Og bare sånn på toppen av det hele, har jeg nettopp fått eksamensdato, som vel og merke er i januar, men jeg har noen kapitler igjen å lese, samt 1 oppgave jeg må levere først. Og teoretisk sett skal det gå greit, om jeg bare kan få kontroll på de påfølgende konsentrasjonsvanskene jeg sliter med om dagen...

Hele innsiden er kaotisk, i totalt opprør, huet gjør ikke anna enn å sirkle rundt neste gang... Og spørsmål om hvorfor stemningen endra seg.... Hva det anstrengte kommer av, og hva lå bak det blikket som ikke slapp taket? 

Jeg blir ikke kvitt det blikket der.....