Rock'n roll, music og Holmennokken!

...... Og gutter da...

Det er lenge siden... som i mange år... at jeg har følt meg så levende og så meg som det jeg gjør nå om dagen! Jeg føler endelig at jeg har fått kontakt med min indre metalbitch igjen, også kjent som "indre gudinne" blant de som har lest Fifty Shades of Gray. En bokserie/triologi jeg forøvrig vil anbefale på det aller, aller sterkeste!

Men ja, rock'n roll ja... Hele prosessen har jo gjort en god jobb (muligens, kommer vel veldig an på øyet som ser, eller kanskje mer an på de som blir utsatt for min free rock'n roll spirit... mottagelsen pleier å være varierende... :p .... en liten digresjon bare) men ja, god jobb... og man har begynt å finne tilbake til sine røtter... Ikke de klisjee-røttene som man leser om, hvor man omtrent går tilbake til barndommen, ække heeeeelt der enda gitt... Nei, RØTTENE, de som bor dypt i sjelen og hjertet, definisjonen av MEG!

Dette har endt opp i dype innhogg i budsjettet, men det har absolutt vært verdt det, med innkjøp av en deilig Fender halvakustisk drøm, svart selvfølgelig. Og man har da begynt å leke med strengene igjen, og kan dessverre ikke anna enn å innrømme at man har en god vei å gå... Men knotet har i det minste god lyd da! Og lyd er viktig!

Og siden lyd er viktig. så måtte man jo kjøpe seg et nytt lydkort også!

Blir dårlig lyd uten! Ingen lyd i det hele tatt faktisk! Så en liten tur innom Procom i Drammen hadde en stor påvirkning der... Både for lyden, lommeboka og hu mors indre metalbitch! *megaglis*

Da fikk man fet lyd, studioprogram og masse software, som fete gitarinnstillinger, keyboardlyder og trommer, bare for å nevne noe...

I tillegg har man jo, etter 2 års taushet, endelig begynt å synge igjen... Og da går det i mine 2 absolutt favorittartister/band om dagen... Sonata Arctica og Jørn Lande! Kanskje ikke akkurat de mest logiske vokalistene å begynne med tanke på utgangspunktet, men jeg velger å se på meg selv som viderekommen innen vokalsjangeren, så ja... Utfordrende og morro!

Men apropo Jørn Lande... Det kan jo bli relativt interessant til helgen... Da er det duket for konserter på Holmennokken i Drammen, med full pupp både fredag og lørdag, før selve St. Hans feiringen på søndag med bål. Men... Her kommer da det som kan bli litt interessant... BROREN til nevnte Jørn er i Drammen om dagen, og takket være venninna mi, så skal han jobbe i Aass-vogna og selge øl under Holmennokken-konsertene... Og gjett med hvem?!?! Joda... Yours truly!

Jeg er bare LITT nysgjerrig på han kan man si.......

Og da var vi over på gutter... Eller mannfolk som de ønsker å bli kalt nå som både jeg og de har passert 30... yeah well... det finnes visst ingen kriterier for å bli kalt en MANN lenger ser jeg... *host*

Aaaanyways... Hannkjønn... Jeg har endelig klart å stable meg på beina etter at en viss langhåra kollega fikk meg til å snuble tidligere i år... Deilig... Jada, han er da fortsatt fin, liker å se på'n og sånt, men hormonene har roa seg nå...

Men det mest tragiske jeg har vært borti den siste tida, er eks'n... Han som jeg nettopp rev hele underlaget vekk fra, solgte hus og grunn og knuste bobla hans osv... Jada, han har da klart det fantastiske kunstrykket å forelske seg... Fint og flott det... Om det ikke hadde vært i MEG!! Føkk faen!! Det ække kødd engang! Han sitter nå og håper at jeg vil gi han en ny sjans! WTF? Tror han virkelig at jeg er så dum?

Jeg trodde først at det var gamle følelser som fremdeles hang igjen, men neida... han har visst falt for den jeg har blitt nå... Den som minner han om den han forelska seg i for 5 år siden, og som har brukte lang tid på å undertrykke... Slapp av, jeg fortalte han hva jeg syns om det, hvor idiotisk jeg syns hele dette er, og hva jeg selv syns.... No chance in HELL er vel den korte versjonen...

Men om det er pga meg eller hva det er, vet jeg ikke, men han har i det minste sagt ja til å fungere som "borte-pappa" for trollmor. Hun ønsker å beholde kontakten med han og ha han som pappa, og da også overnatte hos han. Noe som betyr at jeg får barnefri... Som du skjønner, så satte jeg meg veldig på bakbena der... eller ikke.....

Så i morgen drar trollmor til "pappa" og blir borte til søndag... Mens jeg, jeg drar ned på Holmennokken for å få med meg masse konserter, møte masse mennesker og stå i Aass-vogna for å selge øl sammen med venninna mi og broren til Jørn Lande, før vi drar ut på by'n på kveldene... Akk for en skjebne! *glede seg*

Forresten.... Nevnte jeg at jeg har fått meg linser???????
DET er ROCK'N ROLL det!!!!!

Forandring.... Er det virkelig mulig?

Den siste halvanna måneden har vært en stor omveltning for oss, både på godt og vondt.
Trollmor har hatt det verst, og jeg begynner å se hvilken arv som har grodd fast i vår familie, og viktigheten av å snu. Jeg er helt skremt av det sinnet, hatet, den evige negativiteten og det ufattelig irrasjonelle reaksjonsmønsteret som ligger der. Min mor og min datter har faktisk akkurat samme innfallsvinkel på livet, og jeg vet at jeg har hatt det selv. Det ligger der, som det mest naturlige i hele verden, sammen med en helt selvfølgelig selvoppfattelse om at man ikke er verdt en DRITT!!!

Hvor kommer det fra? Hvordan er det mulig? Og kan man snu det?

Ja, jeg tror det. Jeg må tro det! Jeg vet ikke hvor det kommer fra, men midt i all denne negativiteten, har jeg funnet en styrke og urokkelig tro på at alt er mulig, at man er verdt mer enn søla til andre, man er faktisk verdt like mye som andre, og at lykke ligger i det å sette pris på det man har og den man er. Fasade er bare en fasade, og har egentlig ingen betydning. En fasade er verdiløs!

Jeg ser på livet til/med mine foreldre og jeg ser på livet med min eks. Alle var, og fremdeles er, preget av fasade, ting, et bilde av hvor bra ting var eller hvertfall skulle fremstå som - Perfekt! 
Men jeg har levd på innsiden av veggene til disse fasadene. Jeg har sett utilstrekkeligheten, jaget etter å bli likt, usikkerheten og frykten for å ikke bli godtatt eller være bra nok, ønsket om å hele tiden forbedre og forbedre. Hvordan man hele tiden gjør nye justeringer for å bli bedre, og i samme sekund føle at det alikevel ikke er bra nok, og deretter begynne søket og jaget etter neste endring som kan perfeksjonere denne fasaden, masken!
Å hele tiden gå rundt og føle at man ikke er bra nok, er utrolig destruktivt! Det finnes ingen ekte glede eller lykke bak slike vegger, det vet jeg, for jeg har bodd der. Og menneskene, jeg vil faktisk kalle de skadet... til og med ødelagt!!

Jeg har gjort denne oppdagelsen og jeg har tatt en del valg og gjort endringer, både fysisk og mentalt.
Og jeg har gjort noen utrolige oppdagelser... Jeg har funnet lykke! Jeg har funnet ro og trygghet, og faktisk en tilfredshet, en følelse av at det man har (og er), er bra nok!!!!
Og at det har innvirkning, har jeg fått tilbakemeldinger på.
De som kjenner meg godt og har kjent meg i årevis, har plutselig kommet og sagt "velkommen tilbake". Selv har jeg bare flirt av det, ikke tatt det så seriøst, men jeg har nå kunnet bekrefte at jeg føler meg tilbake. Men den største bekreftelsen fikk jeg i går, på jobb.
Jeg satt og hadde en meget rolig lunsj med en av mine faste lønsjere. Det var bare oss to, siden inneklemt dag = stort fravær. Og plutselig sier han at han merker en veldig stor forandring hos meg, en forvandling etter at jeg fikk mitt nye liv. Han beskrev den som nærmest dramatisk, og han kalte meg mer levende, trygg og glad. Og en ting til.... han kalte meg ekte!

Og det sier egentlig ganske mye, da dette er en mann, en jeg har jobbet sammen med daglig i 5 år, og som jeg har hatt et veldig nært (arbeidsrelatert) vennskap med helt fra begynnelsen av.

Konklusjonen på dette er nok at ja, forandring, det er virkelig mulig! Og det viktigste virkemiddelet, det sterkeste våpenet i kampen for endring, er TRO!

Men min største jobb ligger fremdeles foran meg, og det er å hjelpe trollmor igjennom den samme prosessen.
Og med meg har jeg mine sterkeste, kraftigste og viktigste våpen som noen gang har eksistert -

The Never Ending Story of Me, kapittel...... det neste...

Jepp! I dag fikk vi mer eller mindre lukket nok et kapittel, ved at vi endelig fikk gitt fra oss huset.
Helgen ble brukt til vasking og kjøring av siste rest flyttelass og søppel. Og tenk, vi ble faktisk ferdig!! Med huset hvertfall... I garasjen stod det igjen ett par lass med søppel, men det måtte vi vente med til i dag uansett, siden de fant på noe så IDIOTISK som å stenge midt på lørdagen, FØR vi faktisk var ferdige! MAKAN!!!!

Og da kvelden kom, så feiret vi faktisk. Jeg og eksen, på by'n, sammen! Noen andre som ser det ironiske i det?
Jeg gjorde hvertfall det, og sa selvfølgelig klart i fra at jeg syns det var både tragisk og ironisk at jeg måtte gå fra duden før vi klarte å gå ut sammen! Men det var godt... Å gå ut og få snakka sammen igjen... Har ikke blitt mye av det de siste månedene. Og faktisk følte jeg på ingen måte at jeg var ute med eksen min, bare en gammel venn... Alt har gått tilbake til utgangspunktet igjen.... Etter nøyaktig 5 år....

Må nå er det slutt... For godt...

Disse 5 årene markerer en slutt, begynnelsen på noe nytt. En fremtid, som jeg håper tilhører meg nå...
Og jeg vet ikke om det var slutten som ble for tøff, eller begynnelsen som ble for vanskelig, men kroppen takka for seg hvertfall, og første dagen i resten av mitt liv ble feiret hjemme i senga, med feber og Pinex 500mg x mange.

Men i morgen er det jobb igjen... Og der har jeg da en hel dag, 8 lange timer, med kurs og opplæring i et nytt avdelingutviklings-/effektiviserings konsept... Hvor jeg er den som da skal bli min avdelings "coach". Yeah!
Så får man da håpe at de høyere makter snart hører min bønn om å fjerne visse uoppnåelige tanker og følelser, slik at jeg snart klarer å fokusere igjen... Jeg ber om det hver kveld... Bortsett fra natt til søndag, obviously, da man heller avslørte sine frustrasjoner på facebook... Jaja... Problemet er at det foreløpig ikke har fungert... Ingen høyere makter har ennå tatt vekk noen følelser, de har derimot bare vanna dem litt... Sånn type fuel to the fire...

Nei... Nå er det mat og Game of Thrones...

Nytt liv!

Ja, endelig... ENDELIG har jeg fått meg et nytt liv!!

Fikk meg ny leilighet for 1 mnd siden, bodde de første ukene sammen med søster'n, dette stakkars vesenet som havnet midt i kryssilden mellom meg og "sjefen". Men det lå vel egentlig i korta, hun hadde jo egne meninger, må vite, og det er dødssynd det, i "sjefens" hus. Der er man enten med eller mot, venn eller fiende.
Et eget individ med egne meninger er automatisk i mot, altså fiende. Og som hennes datter, mislykket.
Nå ja, søster'n er hvertfall velkommen "hjem igjen" hvis hun tar "til vettet". Jeg derimot, eksisterer ikke lenger....

So what!?!?!
Både søster'n og jeg er lykkeligere i dag. Vi er fri, vi har hverandre, vi backer hverandre opp, og mine erfaringer, og status som storesøster, kommer faktisk noen til gode. Det føles godt. Hvertfall med tanke på alt som har vært, å vite at jeg ikke har gjort meg disse erfaringene uten grunn.

Jeg må også bruke disse erfaringene til å hjelpe trollmor. Hun har ikke hatt det godt under "sjefen". Det er blitt gjort stor skade der, som kommer til å ta tid å jobbe seg igjennom... Men det er jeg forberedt på... Jeg har god tid nå... Det er ingen ting som haster lenger, og det er deilig... Jeg er så lei av å være omringet av misfornøyde folk!!!!! Folk som aldri klarer å sitte pris på det de har, eller gjøre det beste ut av situasjonen de er i, men heller skal gå og irritere seg over alt de ikke får gjort noe med akkurat nå!!! Sånt forsurer... ikke bare deres eget liv, men også livet til alle de andre som er rundt...

Så var jeg skikkelig singel igjen da... En egentlig veldig kjip følelse. Jeg er glad for å bo alene, jeg har fortsatt en del personlige issues som må bearbeides, og jeg trenger mitt eget rom, der jeg er trygg, kan være meg... Jeg må nemlig bli kjent med meg igjen... Glad i meg selv... Og trygg!
Men jeg savner noen...

Eller... skal jeg være ærlig, så gjør jeg ikke det... Ikke hvem som helst... Og på "gode dager" så stortrives jeg i min nye tilværelse!!! Helt sant faktisk! Da kunne jeg ikke hatt det bedre...
Men så var det de andre dagene... Øyeblikkene... der jeg ser han... jepp, han... 1 stk spesifisert person!
En som ga meg goosebumps allerede første gang jeg så han, og det er vel rundt 2-3 år siden eller noe... (altså mens jeg ikke var singel) En jeg bare "vet" er i nærheten, selv om jeg ikke ser han. Som jeg fikk frysninger nedover ryggen av, uten at jeg visste at han stod rett bak meg... En som klarte å gjøre en forferdelig dag, fin og varm bare ved hjelp av et smil... sett sånn bortsett fra at man fikk en mega nedtur dagen derpå... Den dagen føltes da ekstra tung... men men...

Den "dragningen" har ikke akkurat blitt mindre etter at jeg ble singel... Dessverre... For jeg kunne trengt det!
Han er en kollega, jeg ser han nesten daglig, men han jobber "heldigvis" på en annen avdeling, i en annen del av bygget og han spiser "heldigvis" lunsj på et annet tidspunkt. Jeg vet ingen ting om han, jeg "nekter" å søke han opp eller fiske... Jeg tror jeg vet hva han heter, men that's it. Alder, status, skonummer osv, ANER IKKE!!!!
Han er av typen "kosebamse", ser hvertfall ut som en, har verdens snilleste øyne, og ser egentlig utrolig rolig og trygg ut. I tillegg, enten som bonus eller kanskje mer balltre-i-bakhuet-og-har-mista-forstanden-type faktor, han er mørk og har laaaaaaangt hår!

Så da er det jo flott da, at jeg er skikkelig feig når det kommer til slike ting. Jeg klarer virkelig ikke bryte ned den muren der, hvor jeg klarer å ta kontakt med noen jeg liker...
Derimot har jeg svart belte (minst!!!) i avstandsforelskelser! Alle jeg liker, de lever som regel lykkelig uvitende om min beundring. Hvertfall i senere tid... I mine tragiske ungdomsår, oppsøkte jeg dem... Hang bokstavelig talt rundt hushjørnene deres, sånn "tilfeldig"... Det har jeg slutta med!

Jeg gjør det ikke akkurat enklere for meg selv ved at jeg da velger å tilbringe kveldene hjemme alene, med levende lys, rolig musikk og Fifty Shades' fantastiske beskrivelser om heftig dragninger, dampende sex scener og lidenskapelige drømmer som blir virkelig!!

Oh... what to do?!?!?
Svaret er enkelt - ingen ting! Det har alltid vært ingen ting! Jeg tror ikke han vet hvem jeg er, og hvis han vet det, så kan det umulig være positivt... Han er nemlig kompis/bekjent med en av mine "lønsjere". Som jeg tilfeldigvis ikke har NOEN ting til felles med, ei heller har noe spesielt god kjemi med, og som det automatisk blir pinlig stillhet med dersom man ikke har jobb å snakke om eller en spydighet å komme med... Perfekt utgangspunkt! Not!!

Jaja... Skitt happens! Men sånn alt i alt så har jeg det fantastisk bra altså! Om få dager leverer vi fra oss nøklene og livet går videre! Et nytt liv, med nye muligheter, og ikke minst, ny ro og trygghet!

Jadda! :D

Nok en gang klarte jeg det - jeg STOD på eksamen!

Denne gangen klarte jeg til og med å få en B!!! Og ikke bare fikk jeg B på eksamen, men jeg fikk også B som samlet karakter på selve faget!! Jippi!!!

Jeg er så fornøyd at til og med kantinedama vet om det! Hihihi!

Så, det var årets første positive nyhet!

Da kan man egentlig ikke anna enn å vente på de neste som måtte komme... De positive nyhetene altså... Jeg er fedd up på dritt, så nå tar jeg i mot alle de positive tingene jeg kan få med meg!

Som at huset fortsatt ikke er solgt, men at interessen driver å tar seg opp. Håper og tror at "mr & mrs Right" snart dukker opp og legger inn et bud jeg kan godta, og at de kan overta relativt raskt, sånn at vi kan få dette huset ut av verden!

Huset alene koster meg rundt 10-12 lapper i mnd, i mellomtiden bor jeg på et lite rom, som jeg deler med trollmor og Nillemor, i et hus FULLT av negativitet. Jeg har vært igjennom mye i mitt liv, men jeg har vel aldri følt meg så utrygg, hatet og uønsket som nå... Og denne gangen er det min egen mor som står bak dette.

Men det er nå greit da, for det minner sterkt om min oppvekst og de turbulente rundene jeg hadde med min mor fra jeg var 17 til 19 år, og vi ikke snakka sammen i det hele tatt. Jeg har alltid fått høre at det var meg, at alt var min skyld, jeg var ufordragelig, vanskelig og en komplett idiot, og dermed hele årsaken til konfliktene.
DET stemmer ikke!

Jeg har endelig funnet ut at det jeg er mer verdt enn min egen mor følte for å fortelle meg at jeg er. Jeg har aldri hatt noe selvtillit å snakke om, og nå skjønner jeg hvorfor. Jeg er jo oppdratt i tråd med Janteloven!

Så jeg gleder meg til å legge dette bak meg, legge Janteloven bak meg og begynne å leve!

Lille "Nille"-mor

Jeg har kosebaby som virkelig vil og må ligge på fanget og kosemose mens'a mor sitter og ser på Angel på dataen.
Folk som sier at katter er upersonlig dyr, har aldri hatt katt!!

Del 2 av 4 - Arbeids- og organisasjonspsykologi

Jepp! Eksamen er avlagt og boka bortlagt!
Får ikke resultatet helt ennå, men 2 av 4 fag er nå avsluttet, for ja, jeg har stor tro på at jeg står på denne eksamnen også.

Dette føltes godt... Fram til jeg plukka opp neste bok... Fytti FU, Arbeidsrett, hvor pensum består av ei f*ttefeit bok om juss i arbeidslivet sammen med Norges Lover. WTF????

Jaja... Jeg har hvertfall nok av tid til å studere, siden all tid som ikke brukes på jobb eller trening, "nytes" i med trollmor og "Nille"mor (pus) nede på rommet vårt.
Mor i huset har tydeligvis klikka i vinkel, med et stygt resultatet, og får tydelige anfall av Tourettes hver gang hun ser meg, hører meg eller på noen som helst måte blir minnet på meg. Det kommer ikke ett eneste ord som har noe som ligner noe positivt engang, jeg er hennes store skuffelse og fornærmelse, veldig ofte basert på oppdiktede eller omformulerte sannheter, tilpasset etter behov. Og siden mor i huset er den eneste som tør å si "sannheten" i huset der, er det ingen som kan si henne i mot, hun har jo rett uansett, sant?!
Og om jeg da gjør antydning til å åpne kjeften, så får jeg i hovedsak beskjed om å holde kjeft, for jeg er jo bare så ufordragelig vanskelig og full av dritt, at man kommer ingen vei med å prøve å snakke TIL meg...

For det er liksom cluet her, man snakker ikke MED meg, man snakker TIL meg, svarer jeg på tiltale, er jeg vanskelig og full av dritt, og dette får man klar og tydelig tilbakemelding på, bare i mindre pene ordlag enn det som er gjengitt her.

Og selvfølgelig, "alle" er enige med henne.

Jeg har endelig skjønt hvorfor jeg har så fantastisk dårlig selvbilde... Og hvorfor jeg har en fantastisk sterk rasshøl-magnet...

For jeg har i stor grad av mitt liv, blitt behandlet på denne måten. Og felles for de fleste av hannkjønna i min fortid, er at de har minnet meg om "hjemme", noe kjent og noe "trygt". For vi er vanedyr, sant, og alt kjent = trygt, uavhengig om det faktisk er trygt og GODT eller bare kjent.

Heldigvis har jeg gjort en del grep for min egen del det siste året-halvanna, og fått bygd litt selvbilde. Får bare håpe det holder seg til jeg flytter ut.
Deretter kommer jeg til søke noe helt NYTT! Det er slutt på å ramle i de samme (rass)høla!

Og til slutt, jeg kommer til å bryte kontakta med mor i huset.

Min mening er at ingen fortjener å bli behandla som dritt på den måten der, hennes er at det ikke bare er hennes rett, men det er også hennes plikt.

En del dører ble lukket og låst i 2012, men ser at flere skal lukkes i 2013.
Men det sies jo at for hver dør som lukkes, er det en ny som åpnes, så da finnes det håp, selv midt i helvete!

Long live the Bitch within!!